Vendepunkter


Temaet for vår første introduksjonssamling av mentorprogrammet var “vendepunkter” og her følger noen utfyllende refleksjoner rundt temaet her.

Vendepunkter er viktige i livet og finner sted i alle livsløp. Vendepunkter kan være ganske vanlige hendelser, men de markerer overgangen fra noe kjent til noe ukjent. Overgangen fra å være normalthørende til å ha svekket hørsel er én slik overgang til noe ukjent. Overgangen fra å ikke bruke høreapparater til å ta dem på er en annen. I tillegg skal du som menneske gjennom overganger fra videregående skole til studier, fra å være enslig til å stifte familie og gå fra én jobb til en annen.

Uansett om du har hatt svekket hørsel i kort eller lang tid, om hørselen din er mildt svekket på ett øre – eller du har blitt helt døv på begge: det er fullt mulig å krysse vendepunkt som gjør situasjonen bedre. Dette finner vi dokumentert i forskning, noe som danner grunnlaget for en kunnskapsbasert optimisme.

«Vendepunkt» er et begrep vi finner som fagord innen resiliensfeltet i psykologifaget. Det hele startet i begynnelsen av 1950-årene. Emmy Werner mente at den psykologiske forskningen omkring hvite middelklassebarn i USA ikke gav nok kunnskap om hvordan det går med barn som vokser opp under vanskelige kår. Derfor reiste hun til øya Kauai i staten Hawaii. Her treff hun den kliniske psykologen Ruth Smith, som hun senere publiserte en rekke klassiske arbeider sammen med. Mange av barnefamiliene på Kauai levde i fattigdom og under åpenbar risiko. Å vokse opp der krevde mer for å greie seg enn å vokse opp i en middelklassefamilie i en by i USA.
Werner og Smith ville studere samspillet mellom barns oppvekst og miljørisiko gjennom barndom, ungdom og voksen alder. De tok utgangspunkt i alle nyfødte barn på øya i 1955. Data ble samlet inn da barna ble født og da de var 2, 10, 32 og 40 år. De intervjuet mødrene, fikk foretatt grundige legeundersøkelser, psykologvurderinger, barna ble intelligenstestet, de skaffet opplysninger om barnas temperament, problemløsningsstrategier og sosial fungering.

Studien viste, oppsiktsvekkende på den tiden, at en tredjedel av risikobarna utviklet seg til å bli flinke, velfungerende, glade og omsorgsfulle personer som 18-åringer. Altså – en ikke ubetydelig undergruppe av de risikoutsatte barna klarte seg helt fint. Dette dannet grunnlaget for det som har utviklet seg til å bli et stort forskningstema innen psykologi: resiliens, som kan oversettes med “motstandskraft”.

Emmy Werner var ikke den eneste som kom over resiliensfenomenet. Omtrent på samme tid da hun dro til Kauai, studerte Garmezy og Streitman (1974) hvordan det gikk med barna av schizofrene mødre ut fra nettopp en tankegang om at det å ha en alvorlig psykisk syk mor utgjorde en risiko for disse barna for å utvikle psykiske vansker.
Men i motsetning til det de forventet, oppdaget disse forskerne at mange av disse barna blomstret og fungerte til og med bedre enn det som er normalt til tross for deres høyrisikostatus. På denne tiden kom det som et overraskende funn at motstandskraft så ut til å være en vanlig heller en uvanlig eller spesiell prosess.

Hva vet vi i dag om resiliens (motstandskraft) og hva som styrker det? For å gjøre en lang og sammensatt historie kort, er sosialt nettverk helt sentralt. Dette danner det teoretiske fundamentet for tilnærmingen i mentorprogrammet.

Å erkjenne et hørselstap
Å erkjenne et hørselstap representerer et viktig vendepunkt i tilpasningsprosessen. Erkjennelsesprosessen er komplisert av flere grunner. For de fleste utvikler hørselstapet seg langsomt og gradvis, og det kan være vanskelig å få en klar opplevelse av at det er et begynnende problem.

Jeg synes at jeg fremdeles hører rimelig bra på tomannshånd, eller i små grupper når det er lite bakgrunnsstøy.

Å ikke erkjenne et hørselstap er ikke nødvendigvis det samme som å benekte et hørselsproblem, men erkjennelsen representerer et vendepunkt.

Å akseptere hørselstapet
Jeg visste at jeg trengte høreapparat, men måtte finne ut hva som var det rette tidspunktet. Omgivelsene oppfattet nok dette som benektning, men det er ikke min opplevelse. Å begynne med høreapparat er også på en måte en «endelig» beslutning; den kan ikke reverseres.

Å erkjenne at man har et hørselstap, er en forutsetning for, men ikke tilstrekkelig for, å akseptere hørselstapet. Du kan være fullstendig klar over at du har svekket hørsel. Likevel er det ikke sikkert at du har fullt ut akseptert hørselstapet og andre tap som dette medfører for deg. Du må kanskje oppgi ting du liker. Når du ikke hører hvor lyder kommer fra, kan det bli vanskelig å fortsette å gå på jakt. Det kan bli utfordrende å synge i kor når du ikke helt klarer å treffe tonen. Du må kanskje ha sosialt samvær på andre måter eller «avfinne deg» med at det må tas hensyn til deg. Noen relasjoner blir det umulig å opprettholde. Å reagere med sorg og fortvilelse er naturlig.
Tap og sorg kan være svært smertefullt, men er en uunngåelig del av å være menneske. I din historie må du leve videre med svekket hørsel og de tap dette medfører. Selv om det vil ta ulik tid for ulike mennesker, vil en naturlig sorgprosess forløpe slik at de følelsesmessige smertene og følelsen av tap gradvis vil svekkes og bli mindre.
I en naturlig sorgprosess går smerten gradvis over til aksept. Det danner grunnlaget for at du kan orientere deg på nytt og hente inn de ressurser du trenger for veien videre.

Forskjellen mellom å erkjenne og å akseptere
Å erkjenne et hørselstap er ikke ensbetydende med å ha akseptert konsekvensene av hørselstapet. Når du har akseptert de negative konsekvensene av hørselstapet, er det lettere å få støtte og forståelse fra omgivelsene til å se verdien av å oppsøke informasjon, og til å dra nytte av det som finnes av hjelpemidler og verktøy.
Å akseptere at du hører dårlig, betyr imidlertid ikke at du trenger å like det. Du kan være frustrert og oppgitt og samtidig ha oppnådd aksept.
Du trenger å finne hva som ligger der av smertefulle erkjennelser for deg personlig, for å kunne komme i gang med en sorgbearbeiding. Prosessen kan være smertefull, men er like fullt et avgjørende vendepunkt ut av en fastlåst posisjon. Aksept er nødvendig for at du skal føle at du har verdighet, har legitime behov og er berettiget.

Teksten inneholder utdrag fra boken “Hørselstap – stress og mestring”.

This entry was posted in Uncategorized. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s