Et teknisk kvarter

Vi fikk en del spørsmål under gruppesamlingen forrige tirsdag og Bjørg har oppsummert noen punkter som du kan lese her.

Hei alle sammen,

Takk for en veldig fin samling sammen😊 Et lite teknisk kvarter innbyr jeg dere til nå. Her kommer noen linker som kan være aktuell å henvende seg til når det gjelder:
• Tekniske hjelpemidler på jobb

https://www.nav.no/no/Lokalt/Oslo/NAV+Arbeidslivssenter+Oslo
er et ressurs- og kompetansesenter for inkluderende Arbeidsliv som evt kan besøke dere på deres jobb for å finne ut hvilke hjelpemidler som kan være aktuelt for å bedre din arbeidshverdag.

https://www.oslo.kommune.no/helse-og-omsorg/nedsatt-funksjonsevne/tilbud-til-syn-og-horselshemmede/radgivningskontoret-for-syn-og-horsel/#gref
her kan dere få prøve og få veiledning i ulike hjelpemidler som f.eks. samtaleforsterker, bord mikrofon som kan avhjelpe situasjoner der man har samtaler og i møtevirksomhet.

https://www.nav.no/Forsiden (når det gjelder dette med å søke om hjelpemidler og om å bli skrivetolk bruker) IKKE GI OPP😊
Gå deretter inn på «Hva er din situasjon» – deretter «Trenger du hjelpemidler?» – deretter «Hørsel» – klikk på «Skjema og søknad» til høyre, søknad om hørselshjelpemidler. Man må også legge ved en legeattest og audiogrammet sitt. Lenger nede på siden står det et eget «kapittel» om tolketjenesten.

https://www.phonak.com/no/no/hoereapparater/oversikt.html
Her finner dere under» Alle produkter» – Trådløst tilbehør – her finner dere den Roger Table Mic og Roger penn som jeg viste dere.
Når dette er sagt, så har alle de ulike høreapparat leverandørene ulike løsninger som er tilpasset det enkelte type/fabrikat som kan passe til deres høreapparat.

Rådgivningskontoret (det ligger på Økern) er de som har veldig god kompetanse og som har utstilt ulike lytte utstyr som man kan få testet og de vet også hvilke de kan anbefale til det enkelte høreapparat.

Tenk over dette med å registrere dere som skrivetolk brukere – det gir en veldig god avlastning f.eks. på internseminarer der en blir sliten av å følge intens med. En vet faktisk ikke hva en går glipp av, før man har prøvd det. Det er min erfaring – det handler også om hva vi kan gjøre for at vi ikke skal bli så veldig slitne etter en arbeidsdag, og for å kunne stå lenger i arbeid. Man kan også benytte skrivetolker til privat bruk, f.eks. teater besøk, familiesammenkomster som konfirmasjon, begravelser, bryllup, f.eks., til foreldresamtale på skolen, ja egentlig er det liten begrensning. Og det skjer veldig diskret som f.eks. med en liten Ipad. Men det er en terskel for oss alle å nå over.

Så håper jeg dere ikke gir opp i denne jungelen, har dere spørsmål eller noe er uklart så bare ta kontakt😊 Det finnes muligheter, selv om det er innenfor begrensningene våre som kan være små eller store.

Ønsker dere alle en riktig god helg etter hvert og gleder oss til neste gang vi møtes:)

Gode hilsen fra Bjørg

Vendepunkter


Temaet for vår første introduksjonssamling av mentorprogrammet var “vendepunkter” og her følger noen utfyllende refleksjoner rundt temaet her.

Vendepunkter er viktige i livet og finner sted i alle livsløp. Vendepunkter kan være ganske vanlige hendelser, men de markerer overgangen fra noe kjent til noe ukjent. Overgangen fra å være normalthørende til å ha svekket hørsel er én slik overgang til noe ukjent. Overgangen fra å ikke bruke høreapparater til å ta dem på er en annen. I tillegg skal du som menneske gjennom overganger fra videregående skole til studier, fra å være enslig til å stifte familie og gå fra én jobb til en annen.

Uansett om du har hatt svekket hørsel i kort eller lang tid, om hørselen din er mildt svekket på ett øre – eller du har blitt helt døv på begge: det er fullt mulig å krysse vendepunkt som gjør situasjonen bedre. Dette finner vi dokumentert i forskning, noe som danner grunnlaget for en kunnskapsbasert optimisme.

«Vendepunkt» er et begrep vi finner som fagord innen resiliensfeltet i psykologifaget. Det hele startet i begynnelsen av 1950-årene. Emmy Werner mente at den psykologiske forskningen omkring hvite middelklassebarn i USA ikke gav nok kunnskap om hvordan det går med barn som vokser opp under vanskelige kår. Derfor reiste hun til øya Kauai i staten Hawaii. Her treff hun den kliniske psykologen Ruth Smith, som hun senere publiserte en rekke klassiske arbeider sammen med. Mange av barnefamiliene på Kauai levde i fattigdom og under åpenbar risiko. Å vokse opp der krevde mer for å greie seg enn å vokse opp i en middelklassefamilie i en by i USA.
Werner og Smith ville studere samspillet mellom barns oppvekst og miljørisiko gjennom barndom, ungdom og voksen alder. De tok utgangspunkt i alle nyfødte barn på øya i 1955. Data ble samlet inn da barna ble født og da de var 2, 10, 32 og 40 år. De intervjuet mødrene, fikk foretatt grundige legeundersøkelser, psykologvurderinger, barna ble intelligenstestet, de skaffet opplysninger om barnas temperament, problemløsningsstrategier og sosial fungering.

Studien viste, oppsiktsvekkende på den tiden, at en tredjedel av risikobarna utviklet seg til å bli flinke, velfungerende, glade og omsorgsfulle personer som 18-åringer. Altså – en ikke ubetydelig undergruppe av de risikoutsatte barna klarte seg helt fint. Dette dannet grunnlaget for det som har utviklet seg til å bli et stort forskningstema innen psykologi: resiliens, som kan oversettes med “motstandskraft”.

Emmy Werner var ikke den eneste som kom over resiliensfenomenet. Omtrent på samme tid da hun dro til Kauai, studerte Garmezy og Streitman (1974) hvordan det gikk med barna av schizofrene mødre ut fra nettopp en tankegang om at det å ha en alvorlig psykisk syk mor utgjorde en risiko for disse barna for å utvikle psykiske vansker.
Men i motsetning til det de forventet, oppdaget disse forskerne at mange av disse barna blomstret og fungerte til og med bedre enn det som er normalt til tross for deres høyrisikostatus. På denne tiden kom det som et overraskende funn at motstandskraft så ut til å være en vanlig heller en uvanlig eller spesiell prosess.

Hva vet vi i dag om resiliens (motstandskraft) og hva som styrker det? For å gjøre en lang og sammensatt historie kort, er sosialt nettverk helt sentralt. Dette danner det teoretiske fundamentet for tilnærmingen i mentorprogrammet.

Å erkjenne et hørselstap
Å erkjenne et hørselstap representerer et viktig vendepunkt i tilpasningsprosessen. Erkjennelsesprosessen er komplisert av flere grunner. For de fleste utvikler hørselstapet seg langsomt og gradvis, og det kan være vanskelig å få en klar opplevelse av at det er et begynnende problem.

Jeg synes at jeg fremdeles hører rimelig bra på tomannshånd, eller i små grupper når det er lite bakgrunnsstøy.

Å ikke erkjenne et hørselstap er ikke nødvendigvis det samme som å benekte et hørselsproblem, men erkjennelsen representerer et vendepunkt.

Å akseptere hørselstapet
Jeg visste at jeg trengte høreapparat, men måtte finne ut hva som var det rette tidspunktet. Omgivelsene oppfattet nok dette som benektning, men det er ikke min opplevelse. Å begynne med høreapparat er også på en måte en «endelig» beslutning; den kan ikke reverseres.

Å erkjenne at man har et hørselstap, er en forutsetning for, men ikke tilstrekkelig for, å akseptere hørselstapet. Du kan være fullstendig klar over at du har svekket hørsel. Likevel er det ikke sikkert at du har fullt ut akseptert hørselstapet og andre tap som dette medfører for deg. Du må kanskje oppgi ting du liker. Når du ikke hører hvor lyder kommer fra, kan det bli vanskelig å fortsette å gå på jakt. Det kan bli utfordrende å synge i kor når du ikke helt klarer å treffe tonen. Du må kanskje ha sosialt samvær på andre måter eller «avfinne deg» med at det må tas hensyn til deg. Noen relasjoner blir det umulig å opprettholde. Å reagere med sorg og fortvilelse er naturlig.
Tap og sorg kan være svært smertefullt, men er en uunngåelig del av å være menneske. I din historie må du leve videre med svekket hørsel og de tap dette medfører. Selv om det vil ta ulik tid for ulike mennesker, vil en naturlig sorgprosess forløpe slik at de følelsesmessige smertene og følelsen av tap gradvis vil svekkes og bli mindre.
I en naturlig sorgprosess går smerten gradvis over til aksept. Det danner grunnlaget for at du kan orientere deg på nytt og hente inn de ressurser du trenger for veien videre.

Forskjellen mellom å erkjenne og å akseptere
Å erkjenne et hørselstap er ikke ensbetydende med å ha akseptert konsekvensene av hørselstapet. Når du har akseptert de negative konsekvensene av hørselstapet, er det lettere å få støtte og forståelse fra omgivelsene til å se verdien av å oppsøke informasjon, og til å dra nytte av det som finnes av hjelpemidler og verktøy.
Å akseptere at du hører dårlig, betyr imidlertid ikke at du trenger å like det. Du kan være frustrert og oppgitt og samtidig ha oppnådd aksept.
Du trenger å finne hva som ligger der av smertefulle erkjennelser for deg personlig, for å kunne komme i gang med en sorgbearbeiding. Prosessen kan være smertefull, men er like fullt et avgjørende vendepunkt ut av en fastlåst posisjon. Aksept er nødvendig for at du skal føle at du har verdighet, har legitime behov og er berettiget.

Teksten inneholder utdrag fra boken “Hørselstap – stress og mestring”.

Første samling: mentorprogrammet

I dag starter mentorprogrammet med et første informasjonsmøte og vi gleder oss til å komme i gang!

Over all forventning har vi fått langt flere påmeldinger enn det er plasser til. Dette medfører at vi har måttet flytte stedet for møtet i kveld. Alle påmeldte har fått informasjon om dette på mail, men ta kontakt om det er noe uklart. Dersom du er forhindret fra å komme, er det fint om du gir beskjed slik at vi kan gi plassen til noen andre.
Prosjektleder: bjokambern@getmail.no.

Tema for kveldens samling: Vendepunkt.

Velkommen!

Om hørsel på Fagbokpodden


Jeg har fått presentere boken min på Fagbokpodden, som er et samarbeid mellom Nettavisen og Gyldendal.

Da jeg kom inn i studioet til Anders Høglund, journalisten ansvarlig for Fagbokpodden, fortalte han meg at en i hans nærmeste familie nettopp hadde begynt å bruke høreapparat. Samtalen vi hadde i studio ble farget av dette. Jeg satt jo overfor en nærperson som ikke visste stort om hørsel. Han stilte åpne, nysgjerrige spørsmål, blant annet om hvorfor folk med dårlig hørsel ikke bare kan begynne å bruke høreapparat. Skulle ønske alle som hadde en i familien med nedsatt hørsel var like interessert som ham. Du finner linken til innslaget (samt andre, gode og spennende fagbokpresentasjoner) her.

Hovedhensikten med å delta på denne podden, var først og fremst å spre informasjon til folk flest – gjerne dem som hører normalt. Dette (podcast) er imidlertid et vanskelig medium i denne sammenhengen, siden man må ha en fungerende hørsel for å få den med seg. Derfor har jeg transkribert samtalen og du kan laste ned dokumentet her.

Hva er målet?


Dette spørsmålet stilte interessepolitisk rådgiver i HLF, Marte Oppedal Vale, da hun talte til de oppmøtte på boklanseringen. Jeg synes det er et godt – og viktig spørsmål å stille. Som fagperson har jeg nok tatt mange ting for gitt, for eksempel at det viktigste målet er å arbeide. Å få skaffet nok tilrettelegging. Men det er ikke vanskelig å se hvordan å sørge for egen tilrettelegging kan bli en stor ekstrajobb. En ekstrajobb som, dersom den utføres godt, utføres i andres blindsone.

Flere av mine kollegaer i Gyldendal, som ikke arbeider med hørsel, kom bort til meg etter lanseringen og sa at talen til Marte gjorde sterkt inntrykk på dem. Det er svært vanskelig å forklare for omgivelsene hva det innebærer å høre dårlig og desto viktigere er det blitt for meg å samle på ord som evner å nå frem. Jeg har fått tillatelse til å gjengi Martes tale her:

Dilemmaer som hørselshemmede møter

Mitt navn er Marte Oppedal Vale.
Tusen takk Kate for at du har skrevet denne boken, og takk for at jeg fikk lov til å komme.
Jeg har gruet meg. Først pakket jeg inn budskapet mitt i fine teoretiske og intellektuelle ord. Så fikk jeg lyst til å bruke humor og glimt i øyet, selv når jeg egentlig har en klump i halsen.
Dels for å beskytte meg mot stigmaet som er klistret til hørselen min, men og for å beskytte meg mot andres følelser og reaksjoner.
Og jeg har skrevet om notatene mine flere ganger. Til og med et par netter har blitt brukt, til å gå litt dypere inn i det som denne boken har vekket til live i meg.

Vær åpen
Jeg har tatt med siste nummer av Din hørsel i dag. Et veldig godt nummer med mye bra lesestoff. «Vær åpen om ditt hørselstap», står det.
Jeg har levd åpent med mitt hørselstap i hele mitt yrkesliv. Jeg er enig i at det er nødvendig, men det høres så lett ut.
Så hvorfor er ikke flere åpne? Hvorfor må vi fortelle at folk skal være åpne?
Kan det være fordi det fører med seg et ganske negativt stigma?

Er målet tilrettelegging/ inkludering, eller å være i jobb?
Når vi snakker om det å være hørselshemmet i arbeidslivet kommer ord som; inkludering, tilrettelegging og mestring.
Vi snakker som om målet er å få tilrettelegging og å bli inkludert.
For meg er ikke det målet. Målet med å gå på jobb er at jeg gjør noe jeg liker, at jeg har et godt arbeidsmiljø, hyggelige kolleger. At jeg kan glede meg til julebordet og regne med at det blir en hyggelig kveld. At jeg får godt betalt for jobben og at jeg kan utvikle meg.
Samtidig må jeg forholde meg til en virkelighet som er litt annerledes. Jeg må jobbe for å få til å jobbe. I tillegg til 100 % jobb har jeg en ganske stor deltidsjobb med å få tilrettelagt alt mulig.
Og jeg kan ikke regne med at julebordet blir en hyggelig kveld.
Dette er en kjedelig, vond og slitsom ekstrajobb. Det stjeler tid, fokus og er ofte kilde til irritasjon, sinne, tristhet, skyldfølelse og skam. Masse skam.
For meg har det å løfte blikket på målet med å være i jobb hjulpet meg veldig. Det har hjulpet meg til å finne legitimitet. Legitimitet og styrke til å kreve min plass og forvente likestilling i arbeidslivet.

Likestilt arbeidstaker
Jeg spurte min mor en gang hva som var hennes kamper på 70 tallet som kvinne. Hun sa blant annet, likelønn, lik mulighet til å få jobb og delta i arbeidslivet, et arbeidsliv uten trakassering og hersketeknikker, trygghet ved å ha en inntekt slik at man kunne forlate et forhold.
Jeg snakket med en kollega da jeg jobbet i ombudet, om målene som homofile og lesbiske hadde jobbet for. Det å bli akseptert som den de er, toleranse og respekt, fravær av vold og trakassering, var blant målene som ble nevnt.
Andre mål for meg som hørselshemmet?
Dette er ikke mål som man så ofte snakker om når en snakker om inkluderende arbeidsliv for funksjonshemmede. Da er det:
inntektssikring gjennom velferdsstat,
rett på tilrettelegging.

Ja, det stopper litt der.
Men er det egentlig så stor forskjell på mitt behov for å bli likestilt som kvinne og som hørselshemmet? Som kvinne har jeg behov for å kunne forsørge meg selv. Den jobben jeg gjør, ønsker jeg jo å få likt betalt for.
Som hørselshemmet trenger jeg et arbeidsliv som er organisert og utformet slik at jeg kan jobbe der. Jeg vil jo helst kunne fungere uten å stå med lua i hånda. Jeg opplever at min plass i arbeidslivet må skje gjennom at det er individuelt tilrettelagt. Det å trenge individuell tilrettelegging er et negativt stigma.

Stigma
Takk for at du har skrevet om stigma. Det er litt gøy akkurat det. Ikke mange som har gjort det før deg. Takk. I boken viser du til stigma som:
«Er du duvhørt eller?», og
«Du hører hva du vil høre»,
«Han er avhengig av høreapparat/tolk»,
«Ååå så flink du er til å snakke!», Jeg smilte da jeg leste den, denne har jeg personlig hørt mange ganger. Prøver å se folk i øynene og si «takk i like måte», men som oftest blir jeg perpleks.
«Å snakke abnormt tydelig»
««gode» råd er ofte billige»
«Men jeg trenger ikke mikrofon, jeg snakker høyt nok».
Jeg kan legge til:
Da jeg som barn fortalte at jeg hørte dårlig, « Å, men jeg har også en bestemor som hører dårlig».
«Bare glem det» eller «Det var ikke så viktig»
«Er det arvelig hørselstap du har?», som om det har noe å si.
«Du har ikke noe ubearbeidede følelser om dette da Marte», hvis jeg tør å vise følelsen jeg faktisk har etter å ha blitt usaklig behandlet.
Men den, «Men deg Marte, deg kommer det til å gå bra med». Takk for den.
Vi snakker ikke så mye om det, men vi hørselshemmede er ikke alltid så snille med hverandre vi heller.
«Du må lære deg tegnspråk», som et enkelt råd til en hørselshemmet som tør å fortelle om vanskeligheter med sosiale samlinger.
Eller den tunghørte som sier «Jeg hører ikke såå dårlig», som vil distansere seg fra de sterkt tunghørte/døve.
Det gjør vondt å høre alle disse tingene.
Tommelfingerregelen din: Hvis du noen gang føler deg ille til mote, presset opp i et hjørne eller mindreverdig som følge av ditt hørselstap, kan du være nesten sikker på at du har blitt utsatt for et stigma.
En veldig god regel! Takk.

Mitt eller ditt stigma?
Det å holde dette innlegget i dag har vært vanskelig å forberede seg til. Følelsen av å kunne «oute» noen, mest av alt min nåværende og tidligere arbeidsgivere, sier noe om stigmaets kraft og irettesettende natur.
Det å «anklage noen» for ikke å inkludere eller likestille hørselshemmede i arbeidslivet er et stigma som arbeidsgivere og kolleger ofte håndterer dårlig.
Jeg har vært den personen som har snakket høyt om manglende tilrettelegging, hersketeknikker og diskriminering på arbeidsplassene mine.
Jeg har alltid forberedt meg på, og forventet straff for å fortelle om dette.
Straff i form av trakassering. Hersketeknikker som latterliggjøring, påføring av skyld og skam. At jeg blir usynliggjort, fordømt uansett hva jeg sier eller gjør, eller at folk holder tilbake informasjon.
Det at man er redd for slike reaksjoner er jo ille i seg selv.
Det er lett å si at man skal være åpen, men altfor mange har ikke reflektert over hvorfor folk ikke er åpne. Mange tror det kun handler om skam over egen situasjon. For noen er det sånn også, men for mange av oss er det fordi vi møter motbør.
Jeg har erfart å måtte slutte i en jobb fordi det ble for ille. Jeg har erfart å miste oppgaver. Opplevd overdreven «omsorg», ja rett og slett bli parkert. Hersketeknikker som påføring av skam og skyld opplever jeg ofte.
Jeg har erfart at arbeidsgivere og kolleger har hatt behov for å ufarliggjøre min opplevelse av inkludering. «Men nei Marte, sånn er det ikke. Sånn opplever ikke jeg det».
Stigmaet som følger hørselstapet er ikke bare mitt, stigmaet ved å være en «dårlig arbeidsgiver» er også reelt. Det gjør at jeg må velge mine kamper med omhu.

Strukturer eller ondskap?

Men må man være ond for å stigmatisere noen? Hvis jeg sier at jeg aldri har vært på en arbeidsplass hvor jeg ikke har blitt stigmatisert, eller diskriminert, blir dere overrasket da? Mange blir det.
Jeg blir ikke det. Jeg forventer det. Jeg har jobbet på arbeidsplasser hvor man har jobbet for likestilling og mot diskriminering i hele min karriere. Altså arbeidsplasser som «burde» likestille.
Dette sier meg at man ikke er ond når man handler i tråd med negative stereotypier.
Det er mer uttrykk for kunnskapsløshet, dårlige strukturer, fravær av systematisk arbeid for å inkludere, og fravær av hørselshemmede ansatte med innflytelse på arbeidsplasser.
Veien fra negative stereotypier til fordommer er kort. Folk trenger kunnskap om hørselshemming dersom de ikke skal etterleve stereotypiene. Derfor er det så bra med denne boka. Den er forebyggende.
Folk har generelt sett lav kunnskap om hørsel. Det merkes. Jeg møter mye fordommer, antagelser og myter.

En god arbeidsgiver
Med andre ord, hvordan skal vi komme oss ut av sirkelen med stigma- fordommer- diskriminering – bekreftelse av stigma?
Skal du være en god arbeidsgiver for hørselshemmede, må du være trygg nok til å innrømme at du ikke har så mye kunnskap.
De verste arbeidsgiverne jeg har hatt er de som skal være «snille og omsorgsfulle».
En god arbeidsgiver for meg bare legger forholdene til rette, uten så mye styr. Slik at jeg kan få lik innflytelse på egen og felles hverdag på arbeidsplassen.
Jeg er alltid redd for å fortelle hvor sliten jeg egentlig er. Forteller jeg det, møter jeg fort overdrevent omsorg og jeg kan bli umyndiggjort. Jeg kan da bare glemme lønnsforhandlingen hvor jeg skal argumentere for at jeg har bidratt det lille ekstra.
En god arbeidsgiver for meg spør hva jeg trenger og ser at behovene er legitime. Kanskje til og med ser at de løsningene som er bra for meg som hørselshemmet, er bra for alle.

Individuell tilrettelegging – arbeidslivets store stigma
Måten jeg som hørselshemmet inkluderes i dag, er gjennom individuell tilrettelegging.
Et stort dilemma for meg er at det åpner for en felles dialog om hva som er «den rette løsningen».
Jeg må krangle for å få saksliste og referater – det tar for mye tid sier folk, det er bortkastet tid får jeg høre.
Mitt behov for hjemmekontor må vurderes opp mot regler på arbeidsplassen, og hva alle skal få lov til.
For mange, meg selv inkludert, er denne dialogen vond.
Å få høre på arbeidsplassen at man er en belastning,
ikke er fleksibel nok,
at mine individuelle behov ikke kan møtes fordi da skal alle ha.
Å få høre at du ikke får oppgaver og muligheter fordi du mest sannsynlig ikke orker det.
Å oppleve at du ikke får lønnsøkning fordi du har vært sykemeldt, eller fordi du har vært sliten.
Hvis jeg skal få individuell tilrettelegging, så må jeg få empati og sosial aksept for mitt behov, både av arbeidsgiver og kolleger. Hvis jeg ikke får det så blir jeg en litt rar, litt kravstor og en annerledes ansatt som ikke passer inn i fellesskapet. Det er et ganske stort stigma å bære, helt alene.
Hele den måten man løser tilrettelegging på blir et strukturproblem, for manglende likestilling.


Universell utforming- åpne landskap

Åpne landskap må bli forbudt. Vi trenger universelt utformede arbeidsplasser som minimerer behovet for individuell tilrettelegging.
Det må være høyttaler og mikrofon i alle møterom og i alle lokaler. Har man råd til prosjektor og skjermer, har man råd til mikrofon og høyttaler. Kommer det en høreapparatbrukende ansatt, ja da kan man raskt installere teleslynge. Kantiner, julebord og fester må være tilrettelagt, ikke bare kontoret.
Jeg bruker mye tid med lua i hånda og jeg kaster bort mye tid og ressurser på å planlegge arbeidshverdagen min.
Følelsen av å bli trakassert når forholdene ikke er tilrettelagt er der. Det er hovedregelen, ikke unntaket. Gjennom sine handlinger har de ikke åpnet for at jeg skal være der. Og bortforklaringene kommer som perler på en snor om hvorfor de glemte det.
Stigmaet blir på meg som krever og forventer plass. Jeg får høre at jeg ikke er til bry, men det er ikke sant. Jeg er til bry hver dag jeg. Det stigmaet, det bærer jeg.
Min metode – mine valg.
Jeg ønsker bare å være Marte, en arbeidstaker, en som skal bli noe stort. Jeg drømmer om en hverdag hvor jeg slipper å kaste bort masse energi på dårlig tilrettelegging, stigma og diskriminering. En hverdag hvor all energi kan gå til den faktiske jobben min og familien min.

Ny bok?
Jeg har i mange år levd med min indre dialog og indre tanker om dette. Og jeg har nok følt mange ganger at det har vært en ensom samtale. Jeg har på en måte ropt ut i skogen etter svar, og ikke fått svar.
Denne boken er et slikt svar. Det er godt å se at disse samtalene om hvordan det er å leve med hørselstap kommer ut i samfunnsdebatten. Dette er ikke et individuelt ansvar, men et felles ansvar.
Jeg anbefaler boken på det sterkeste. Og så håper jeg du vil gå videre på disse spørsmålene om hvordan stigma virker i vårt store fellesskap. Kanskje du skriver en bok til? Det er lov å håpe. Eller kanskje jeg må skrive den selv, hvem vet?

Velkommen til boklansering!

I sommer kom endelig boken! Mellom to permer har jeg samlet mange av de erfaringene jeg har høstet fra mitt mangeårige arbeid innen hørsel. Jeg håper den kan være til glede og nytte for noen.

Å skrive “Hørselstap -stress og mestring” har vært svært krevende. Jeg ville først og fremst skrive til deg som har nedsatt hørsel. Det skulle vise seg langt vanskeligere enn jeg kunne trodd på forhånd. Etter to år skriving uten å komme videre, kontaktet jeg Randi Grønseth. Hun er en svært erfaren og dyktig redaktør. Men minst like viktig: Hun har nedsatt hørsel. Vårt samarbeid har vært utrolig spennende og verdifullt. Jeg kan med hånden på hjertet si at boken hadde aldri sett dagens lys uten Randi.

Randi og jeg vil fortelle litt mer om samarbeidet og om utfordringer knyttet til hørsel i arbeidslivet under boklanseringen. På programmet har vi flere viktige stemmer fra hørselsfeltet og det blir både noe i glasset og å bite i. Hjertelig velkommen skal du være!

Tid: Tirsdag 30. oktober 16.30
Sted: Gyldendalhuset, Sehesteds gate 4

PROGRAM
16:30 Dørene åpnes for mingling (lett servering)
17:00 Redaktør Randi Grønseth i Gyldendal ønsker velkommen: Hva har vært nyttig for meg som yrkesaktiv hørselshemmet?
17:10 Interessepolitisk rådgiver i HLF, Marte Vale Oppedal: Dilemma som yrkesaktive hørselshemmede stilles overfor.
17:30 Forfatter Katharine Cecilia Williams: Dilemma, usynlige energityver og stress. Konsekvenser av hørselstap og hvordan problemløse.
18:00 Seniorrådgiver i Funkjsjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO)
Bjørg Kampestuen-Berntzen: Hvordan jeg fant løsninger på mine dilemmaer som yrkesaktiv med nedsatt hørsel.
18:30 Bjørg Kampestuen-Berntzen og Katharine Cecilia Williams: Informasjon om kurstilbudet for våren 2019.
19:00 Mingling, avslutning

Påmelding: https://www.facebook.com/events/2222144878067199/

Er det viktig å være åpen (om hørselstap)?

Hva vil det si å være åpen om hørseltap- i praksis?

Stadig vekk hører og leser vi at det er gunstig å være åpen. Men hva inne bærer det i praksis å være åpen om et hørselsproblem? Noen ganger kan jeg få en opplevelse av at fagfolk på den ene siden og hørselshemmede på den andre har litt ulike oppfatninger om dette. For eksempel har jeg ikke sjelden hørt hørselshemmede si: «Jeg har sagt ifra om at jeg hører dårlig, men de bryr seg ikke» – eller «Jeg sier ifra, men de glemmer etter fem minutter». Fagfolkene på sin side fortsetter ufortrødent videre å poengtere betydningen av å være åpen (i hvert fall gjør jeg det).

Men hva er egentlig «åpenhet» i denne sammenhengen? Er det noe man enten er eller ikke er? Finnes det grader av åpenhet, eller er det et enten-eller-spørsmål? Og er åpenhet alltid et gode i alle situasjoner?
Hva konkret gjør du når du er åpen? Listen under består av konkrete ting man gjør når man er åpen. Men listen er helt sikkert ikke utfyllende og det hadde vært interessant å høre fra deg om hva du mener. Kanskje finnes det mange andre – og endog viktigere former for åpenhet – enn det jeg har satt inn på denne listen?


Vet du om andre former for åpenhet (om hørselstap)?