Om hørsel på Fagbokpodden


Jeg har fått presentere boken min på Fagbokpodden, som er et samarbeid mellom Nettavisen og Gyldendal.

Da jeg kom inn i studioet til Anders Høglund, journalisten ansvarlig for Fagbokpodden, fortalte han meg at en i hans nærmeste familie nettopp hadde begynt å bruke høreapparat. Samtalen vi hadde i studio ble farget av dette. Jeg satt jo overfor en nærperson som ikke visste stort om hørsel. Han stilte åpne, nysgjerrige spørsmål, blant annet om hvorfor folk med dårlig hørsel ikke bare kan begynne å bruke høreapparat. Skulle ønske alle som hadde en i familien med nedsatt hørsel var like interessert som ham. Du finner linken til innslaget (samt andre, gode og spennende fagbokpresentasjoner) her.

Hovedhensikten med å delta på denne podden, var først og fremst å spre informasjon til folk flest – gjerne dem som hører normalt. Dette (podcast) er imidlertid et vanskelig medium i denne sammenhengen, siden man må ha en fungerende hørsel for å få den med seg. Derfor har jeg transkribert samtalen og du kan laste ned dokumentet her.

Advertisements

Hva er målet?


Dette spørsmålet stilte interessepolitisk rådgiver i HLF, Marte Oppedal Vale, da hun talte til de oppmøtte på boklanseringen. Jeg synes det er et godt – og viktig spørsmål å stille. Som fagperson har jeg nok tatt mange ting for gitt, for eksempel at det viktigste målet er å arbeide. Å få skaffet nok tilrettelegging. Men det er ikke vanskelig å se hvordan å sørge for egen tilrettelegging kan bli en stor ekstrajobb. En ekstrajobb som, dersom den utføres godt, utføres i andres blindsone.

Flere av mine kollegaer i Gyldendal, som ikke arbeider med hørsel, kom bort til meg etter lanseringen og sa at talen til Marte gjorde sterkt inntrykk på dem. Det er svært vanskelig å forklare for omgivelsene hva det innebærer å høre dårlig og desto viktigere er det blitt for meg å samle på ord som evner å nå frem. Jeg har fått tillatelse til å gjengi Martes tale her:

Dilemmaer som hørselshemmede møter

Mitt navn er Marte Oppedal Vale.
Tusen takk Kate for at du har skrevet denne boken, og takk for at jeg fikk lov til å komme.
Jeg har gruet meg. Først pakket jeg inn budskapet mitt i fine teoretiske og intellektuelle ord. Så fikk jeg lyst til å bruke humor og glimt i øyet, selv når jeg egentlig har en klump i halsen.
Dels for å beskytte meg mot stigmaet som er klistret til hørselen min, men og for å beskytte meg mot andres følelser og reaksjoner.
Og jeg har skrevet om notatene mine flere ganger. Til og med et par netter har blitt brukt, til å gå litt dypere inn i det som denne boken har vekket til live i meg.

Vær åpen
Jeg har tatt med siste nummer av Din hørsel i dag. Et veldig godt nummer med mye bra lesestoff. «Vær åpen om ditt hørselstap», står det.
Jeg har levd åpent med mitt hørselstap i hele mitt yrkesliv. Jeg er enig i at det er nødvendig, men det høres så lett ut.
Så hvorfor er ikke flere åpne? Hvorfor må vi fortelle at folk skal være åpne?
Kan det være fordi det fører med seg et ganske negativt stigma?

Er målet tilrettelegging/ inkludering, eller å være i jobb?
Når vi snakker om det å være hørselshemmet i arbeidslivet kommer ord som; inkludering, tilrettelegging og mestring.
Vi snakker som om målet er å få tilrettelegging og å bli inkludert.
For meg er ikke det målet. Målet med å gå på jobb er at jeg gjør noe jeg liker, at jeg har et godt arbeidsmiljø, hyggelige kolleger. At jeg kan glede meg til julebordet og regne med at det blir en hyggelig kveld. At jeg får godt betalt for jobben og at jeg kan utvikle meg.
Samtidig må jeg forholde meg til en virkelighet som er litt annerledes. Jeg må jobbe for å få til å jobbe. I tillegg til 100 % jobb har jeg en ganske stor deltidsjobb med å få tilrettelagt alt mulig.
Og jeg kan ikke regne med at julebordet blir en hyggelig kveld.
Dette er en kjedelig, vond og slitsom ekstrajobb. Det stjeler tid, fokus og er ofte kilde til irritasjon, sinne, tristhet, skyldfølelse og skam. Masse skam.
For meg har det å løfte blikket på målet med å være i jobb hjulpet meg veldig. Det har hjulpet meg til å finne legitimitet. Legitimitet og styrke til å kreve min plass og forvente likestilling i arbeidslivet.

Likestilt arbeidstaker
Jeg spurte min mor en gang hva som var hennes kamper på 70 tallet som kvinne. Hun sa blant annet, likelønn, lik mulighet til å få jobb og delta i arbeidslivet, et arbeidsliv uten trakassering og hersketeknikker, trygghet ved å ha en inntekt slik at man kunne forlate et forhold.
Jeg snakket med en kollega da jeg jobbet i ombudet, om målene som homofile og lesbiske hadde jobbet for. Det å bli akseptert som den de er, toleranse og respekt, fravær av vold og trakassering, var blant målene som ble nevnt.
Andre mål for meg som hørselshemmet?
Dette er ikke mål som man så ofte snakker om når en snakker om inkluderende arbeidsliv for funksjonshemmede. Da er det:
inntektssikring gjennom velferdsstat,
rett på tilrettelegging.

Ja, det stopper litt der.
Men er det egentlig så stor forskjell på mitt behov for å bli likestilt som kvinne og som hørselshemmet? Som kvinne har jeg behov for å kunne forsørge meg selv. Den jobben jeg gjør, ønsker jeg jo å få likt betalt for.
Som hørselshemmet trenger jeg et arbeidsliv som er organisert og utformet slik at jeg kan jobbe der. Jeg vil jo helst kunne fungere uten å stå med lua i hånda. Jeg opplever at min plass i arbeidslivet må skje gjennom at det er individuelt tilrettelagt. Det å trenge individuell tilrettelegging er et negativt stigma.

Stigma
Takk for at du har skrevet om stigma. Det er litt gøy akkurat det. Ikke mange som har gjort det før deg. Takk. I boken viser du til stigma som:
«Er du duvhørt eller?», og
«Du hører hva du vil høre»,
«Han er avhengig av høreapparat/tolk»,
«Ååå så flink du er til å snakke!», Jeg smilte da jeg leste den, denne har jeg personlig hørt mange ganger. Prøver å se folk i øynene og si «takk i like måte», men som oftest blir jeg perpleks.
«Å snakke abnormt tydelig»
««gode» råd er ofte billige»
«Men jeg trenger ikke mikrofon, jeg snakker høyt nok».
Jeg kan legge til:
Da jeg som barn fortalte at jeg hørte dårlig, « Å, men jeg har også en bestemor som hører dårlig».
«Bare glem det» eller «Det var ikke så viktig»
«Er det arvelig hørselstap du har?», som om det har noe å si.
«Du har ikke noe ubearbeidede følelser om dette da Marte», hvis jeg tør å vise følelsen jeg faktisk har etter å ha blitt usaklig behandlet.
Men den, «Men deg Marte, deg kommer det til å gå bra med». Takk for den.
Vi snakker ikke så mye om det, men vi hørselshemmede er ikke alltid så snille med hverandre vi heller.
«Du må lære deg tegnspråk», som et enkelt råd til en hørselshemmet som tør å fortelle om vanskeligheter med sosiale samlinger.
Eller den tunghørte som sier «Jeg hører ikke såå dårlig», som vil distansere seg fra de sterkt tunghørte/døve.
Det gjør vondt å høre alle disse tingene.
Tommelfingerregelen din: Hvis du noen gang føler deg ille til mote, presset opp i et hjørne eller mindreverdig som følge av ditt hørselstap, kan du være nesten sikker på at du har blitt utsatt for et stigma.
En veldig god regel! Takk.

Mitt eller ditt stigma?
Det å holde dette innlegget i dag har vært vanskelig å forberede seg til. Følelsen av å kunne «oute» noen, mest av alt min nåværende og tidligere arbeidsgivere, sier noe om stigmaets kraft og irettesettende natur.
Det å «anklage noen» for ikke å inkludere eller likestille hørselshemmede i arbeidslivet er et stigma som arbeidsgivere og kolleger ofte håndterer dårlig.
Jeg har vært den personen som har snakket høyt om manglende tilrettelegging, hersketeknikker og diskriminering på arbeidsplassene mine.
Jeg har alltid forberedt meg på, og forventet straff for å fortelle om dette.
Straff i form av trakassering. Hersketeknikker som latterliggjøring, påføring av skyld og skam. At jeg blir usynliggjort, fordømt uansett hva jeg sier eller gjør, eller at folk holder tilbake informasjon.
Det at man er redd for slike reaksjoner er jo ille i seg selv.
Det er lett å si at man skal være åpen, men altfor mange har ikke reflektert over hvorfor folk ikke er åpne. Mange tror det kun handler om skam over egen situasjon. For noen er det sånn også, men for mange av oss er det fordi vi møter motbør.
Jeg har erfart å måtte slutte i en jobb fordi det ble for ille. Jeg har erfart å miste oppgaver. Opplevd overdreven «omsorg», ja rett og slett bli parkert. Hersketeknikker som påføring av skam og skyld opplever jeg ofte.
Jeg har erfart at arbeidsgivere og kolleger har hatt behov for å ufarliggjøre min opplevelse av inkludering. «Men nei Marte, sånn er det ikke. Sånn opplever ikke jeg det».
Stigmaet som følger hørselstapet er ikke bare mitt, stigmaet ved å være en «dårlig arbeidsgiver» er også reelt. Det gjør at jeg må velge mine kamper med omhu.

Strukturer eller ondskap?

Men må man være ond for å stigmatisere noen? Hvis jeg sier at jeg aldri har vært på en arbeidsplass hvor jeg ikke har blitt stigmatisert, eller diskriminert, blir dere overrasket da? Mange blir det.
Jeg blir ikke det. Jeg forventer det. Jeg har jobbet på arbeidsplasser hvor man har jobbet for likestilling og mot diskriminering i hele min karriere. Altså arbeidsplasser som «burde» likestille.
Dette sier meg at man ikke er ond når man handler i tråd med negative stereotypier.
Det er mer uttrykk for kunnskapsløshet, dårlige strukturer, fravær av systematisk arbeid for å inkludere, og fravær av hørselshemmede ansatte med innflytelse på arbeidsplasser.
Veien fra negative stereotypier til fordommer er kort. Folk trenger kunnskap om hørselshemming dersom de ikke skal etterleve stereotypiene. Derfor er det så bra med denne boka. Den er forebyggende.
Folk har generelt sett lav kunnskap om hørsel. Det merkes. Jeg møter mye fordommer, antagelser og myter.

En god arbeidsgiver
Med andre ord, hvordan skal vi komme oss ut av sirkelen med stigma- fordommer- diskriminering – bekreftelse av stigma?
Skal du være en god arbeidsgiver for hørselshemmede, må du være trygg nok til å innrømme at du ikke har så mye kunnskap.
De verste arbeidsgiverne jeg har hatt er de som skal være «snille og omsorgsfulle».
En god arbeidsgiver for meg bare legger forholdene til rette, uten så mye styr. Slik at jeg kan få lik innflytelse på egen og felles hverdag på arbeidsplassen.
Jeg er alltid redd for å fortelle hvor sliten jeg egentlig er. Forteller jeg det, møter jeg fort overdrevent omsorg og jeg kan bli umyndiggjort. Jeg kan da bare glemme lønnsforhandlingen hvor jeg skal argumentere for at jeg har bidratt det lille ekstra.
En god arbeidsgiver for meg spør hva jeg trenger og ser at behovene er legitime. Kanskje til og med ser at de løsningene som er bra for meg som hørselshemmet, er bra for alle.

Individuell tilrettelegging – arbeidslivets store stigma
Måten jeg som hørselshemmet inkluderes i dag, er gjennom individuell tilrettelegging.
Et stort dilemma for meg er at det åpner for en felles dialog om hva som er «den rette løsningen».
Jeg må krangle for å få saksliste og referater – det tar for mye tid sier folk, det er bortkastet tid får jeg høre.
Mitt behov for hjemmekontor må vurderes opp mot regler på arbeidsplassen, og hva alle skal få lov til.
For mange, meg selv inkludert, er denne dialogen vond.
Å få høre på arbeidsplassen at man er en belastning,
ikke er fleksibel nok,
at mine individuelle behov ikke kan møtes fordi da skal alle ha.
Å få høre at du ikke får oppgaver og muligheter fordi du mest sannsynlig ikke orker det.
Å oppleve at du ikke får lønnsøkning fordi du har vært sykemeldt, eller fordi du har vært sliten.
Hvis jeg skal få individuell tilrettelegging, så må jeg få empati og sosial aksept for mitt behov, både av arbeidsgiver og kolleger. Hvis jeg ikke får det så blir jeg en litt rar, litt kravstor og en annerledes ansatt som ikke passer inn i fellesskapet. Det er et ganske stort stigma å bære, helt alene.
Hele den måten man løser tilrettelegging på blir et strukturproblem, for manglende likestilling.


Universell utforming- åpne landskap

Åpne landskap må bli forbudt. Vi trenger universelt utformede arbeidsplasser som minimerer behovet for individuell tilrettelegging.
Det må være høyttaler og mikrofon i alle møterom og i alle lokaler. Har man råd til prosjektor og skjermer, har man råd til mikrofon og høyttaler. Kommer det en høreapparatbrukende ansatt, ja da kan man raskt installere teleslynge. Kantiner, julebord og fester må være tilrettelagt, ikke bare kontoret.
Jeg bruker mye tid med lua i hånda og jeg kaster bort mye tid og ressurser på å planlegge arbeidshverdagen min.
Følelsen av å bli trakassert når forholdene ikke er tilrettelagt er der. Det er hovedregelen, ikke unntaket. Gjennom sine handlinger har de ikke åpnet for at jeg skal være der. Og bortforklaringene kommer som perler på en snor om hvorfor de glemte det.
Stigmaet blir på meg som krever og forventer plass. Jeg får høre at jeg ikke er til bry, men det er ikke sant. Jeg er til bry hver dag jeg. Det stigmaet, det bærer jeg.
Min metode – mine valg.
Jeg ønsker bare å være Marte, en arbeidstaker, en som skal bli noe stort. Jeg drømmer om en hverdag hvor jeg slipper å kaste bort masse energi på dårlig tilrettelegging, stigma og diskriminering. En hverdag hvor all energi kan gå til den faktiske jobben min og familien min.

Ny bok?
Jeg har i mange år levd med min indre dialog og indre tanker om dette. Og jeg har nok følt mange ganger at det har vært en ensom samtale. Jeg har på en måte ropt ut i skogen etter svar, og ikke fått svar.
Denne boken er et slikt svar. Det er godt å se at disse samtalene om hvordan det er å leve med hørselstap kommer ut i samfunnsdebatten. Dette er ikke et individuelt ansvar, men et felles ansvar.
Jeg anbefaler boken på det sterkeste. Og så håper jeg du vil gå videre på disse spørsmålene om hvordan stigma virker i vårt store fellesskap. Kanskje du skriver en bok til? Det er lov å håpe. Eller kanskje jeg må skrive den selv, hvem vet?

Velkommen til boklansering!

I sommer kom endelig boken! Mellom to permer har jeg samlet mange av de erfaringene jeg har høstet fra mitt mangeårige arbeid innen hørsel. Jeg håper den kan være til glede og nytte for noen.

Å skrive “Hørselstap -stress og mestring” har vært svært krevende. Jeg ville først og fremst skrive til deg som har nedsatt hørsel. Det skulle vise seg langt vanskeligere enn jeg kunne trodd på forhånd. Etter to år skriving uten å komme videre, kontaktet jeg Randi Grønseth. Hun er en svært erfaren og dyktig redaktør. Men minst like viktig: Hun har nedsatt hørsel. Vårt samarbeid har vært utrolig spennende og verdifullt. Jeg kan med hånden på hjertet si at boken hadde aldri sett dagens lys uten Randi.

Randi og jeg vil fortelle litt mer om samarbeidet og om utfordringer knyttet til hørsel i arbeidslivet under boklanseringen. På programmet har vi flere viktige stemmer fra hørselsfeltet og det blir både noe i glasset og å bite i. Hjertelig velkommen skal du være!

Tid: Tirsdag 30. oktober 16.30
Sted: Gyldendalhuset, Sehesteds gate 4

PROGRAM
16:30 Dørene åpnes for mingling (lett servering)
17:00 Redaktør Randi Grønseth i Gyldendal ønsker velkommen: Hva har vært nyttig for meg som yrkesaktiv hørselshemmet?
17:10 Interessepolitisk rådgiver i HLF, Marte Vale Oppedal: Dilemma som yrkesaktive hørselshemmede stilles overfor.
17:30 Forfatter Katharine Cecilia Williams: Dilemma, usynlige energityver og stress. Konsekvenser av hørselstap og hvordan problemløse.
18:00 Seniorrådgiver i Funkjsjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO)
Bjørg Kampestuen-Berntzen: Hvordan jeg fant løsninger på mine dilemmaer som yrkesaktiv med nedsatt hørsel.
18:30 Bjørg Kampestuen-Berntzen og Katharine Cecilia Williams: Informasjon om kurstilbudet for våren 2019.
19:00 Mingling, avslutning

Påmelding: https://www.facebook.com/events/2222144878067199/

Er det viktig å være åpen (om hørselstap)?

Hva vil det si å være åpen om hørseltap- i praksis?

Stadig vekk hører og leser vi at det er gunstig å være åpen. Men hva inne bærer det i praksis å være åpen om et hørselsproblem? Noen ganger kan jeg få en opplevelse av at fagfolk på den ene siden og hørselshemmede på den andre har litt ulike oppfatninger om dette. For eksempel har jeg ikke sjelden hørt hørselshemmede si: «Jeg har sagt ifra om at jeg hører dårlig, men de bryr seg ikke» – eller «Jeg sier ifra, men de glemmer etter fem minutter». Fagfolkene på sin side fortsetter ufortrødent videre å poengtere betydningen av å være åpen (i hvert fall gjør jeg det).

Men hva er egentlig «åpenhet» i denne sammenhengen? Er det noe man enten er eller ikke er? Finnes det grader av åpenhet, eller er det et enten-eller-spørsmål? Og er åpenhet alltid et gode i alle situasjoner?
Hva konkret gjør du når du er åpen? Listen under består av konkrete ting man gjør når man er åpen. Men listen er helt sikkert ikke utfyllende og det hadde vært interessant å høre fra deg om hva du mener. Kanskje finnes det mange andre – og endog viktigere former for åpenhet – enn det jeg har satt inn på denne listen?


Vet du om andre former for åpenhet (om hørselstap)?

Premiere: Ut av stillheten

Filmpremiere

På onsdag kl 21.40 er det premiere på “Ut av stillheten” på TV2. I dag ble deler av produksjonen vist under en “premiere” på Huseby. Jeg var så heldig at jeg fikk være tilstede og fikk en snikk-titt. Personene som deler sine historier i filmen klarer å beskrive noen av de utfordringene man med nedsatt hørsel stilles overfor på en måte jeg tror mange kan kjenne seg igjen i. TV2 presenterer programmet slik.

Det ligger stort mot, pågangsmot og arbeid bak denne dokumentaren. Anne Kristine Grønsund (bildet) var initativtaker til og primus motor for gjennomføringen av prosjektet. Jeg har fått æren av å få bidra til noe av tilleggsmateriale som er produsert i forbindelse med prosjektet. Anne Kristine ønsket nemlig at de psykososiale konsekvenser av hørselstap også skulle få sin plass i materialet og jeg må få berømme henne for dette. Vi som arbeider med hørsel og psykisk helse ser et klart behov for større kunnskaper om hva tilpasning til hørseltap innebærer utenom det rent tekniske.

Du kan lese mer om informasjonsmaterialet her.

Den delen av dokumentaren vi fikk se i dag gjorde sterkt inntrykk. Jeg håper mange får med seg “Ut av stillheten”, som tilbyr en ikke-forenklet presentasjon av hva cochlea implantat (CI) dreier seg om som garantert vil feste seg hos seerne.

Cifilm
Grethe Hofstad, Ulf Nagel og Anne Kristine Grønsund (foto: Anders B. Bisgaard)

Energityvene

IngvarKan du hjelpe meg? Jeg arbeider for tiden med en artikkel om utmattelse og helseplager. Målet er å prøve å beskrive og skille utmattelse som skyldes helseproblemet (her: nedsatt hørsel) og utmattelse som kommer av psykisk stress.

I den forbindelse trenger jeg litt informasjon fra deg som hører dårlig. Har du mulighet til å svare på min lille undersøkelse? Besvarelsene blir behandlet anonymt.

NB! Hvis du er normalthørende er det også fint om du kan delta, men da må du gjøre det her.

Årets sommerlektyre?

Sindres oppakning

Sindre skal på fottur denne sommeren og har kun pakket det mest essensielle (med tillatelse fra Sindre Falk)

Inger Anita har begått det vågestykket det er å fortelle sin historie. Jeg håper at den når ut til alle som kan ha nytte av den. Men jeg ser for meg at nettopp den som kan ha nytte av den også kan oppleve den som litt “skummel”. Som psykolog som har jobbet med hørsel i en årrekke, har jeg jo sett hvor smertefulle noen bekymringer kan være. Tanken på å kanskje skulle miste enda mer hørsel kan fortone seg katastrofal. Inger Anita pakker det ikke inn – hørselen hennes blir dårligere. Mye dårligere. Og det får alvorlige konsekvenser. Uten å avsløre for mye, vil jeg likevel skynde meg og si at historien er optimistisk. For – dersom du synes tanken på å lese om en prosess inn i (nær)døvhet er uutholdelig, så trenger kanskje nettopp du å lese boken?

Som fagperson trengte jeg på min side å lese om hvordan en hverdag kan fortone seg når de som skal hjelpe svikter. Inger Anita ble tatt ut fra klassen sin i mattetimene og satt sammen med noen av lærerens verste mareritt:

Etter hvert lærte jeg meg å like de gutta. De viste mot og kraft. De protesterte så det syntes og hørtes. Jeg husker en gang vi hadde en kjekk, ung vikarlærer. Han hadde en spesiell måte å forklare matte på, der han laget en historie og tegnet regnestykket på tavla. Da vi hadde prøve om akkurat det mattestykket han hadde forklart, gikk alle opp en karakter. Jeg husker reaksjonen til en av gutta, han som var den mest støyende. Han knyttet hendene sine, øynene ble blanke. Han stirret ned på arket der det var ringet ut en G med rødt. Det tok flere sekunder. Gutten rørte seg ikke. Jeg kunne merke energien, jeg kjente gleden på hans vegne. Jeg har aldri glemt den episoden. Den sa meg alt akkurat da. Noen hadde funnet veien inn til hans måte å lære på. Gutten var ikke dum, men hadde lese og skrivevansker. Det var det ingen som visste, eller gjorde de? Alle visste at jeg hørte dårlig. Men de visste det ikke likevel.

I boken forteller Inger Anita om de utallige mestringsstrategiene hun har brukt opp gjennom årene. Da hun begynte på fysioterapihøyskolen inviterte hun alle medstudentene og den faste lærerstaben til et informasjonsmøte om hørselen hennes:

Jeg ville vise dem hvordan et hørselstap fungerte i praksis og skaffet meg en kassett som illustrerte hva jeg hørte i rolige og støyfylte omgivelser. I tillegg illustrerte jeg hørselen min ved å spille tangentene på et piano, der jeg kunne høre svakt de dype tonene, men at de forsvant når de ble lysere. Jeg viste dem et hørselsaudiogram der jeg hadde tegnet det området som illustrerte lyder som jeg ikke kunne høre. Jeg forklarte betydningen av romplassering i forhold til lys og avstand for å kunne munnavlese. Jeg forklarte hvordan lydrytmen var til hjelp i munnavlesningen og gav dem oppgaver de kunne prøve seg på.

Hvis du har hatt gleden av å stifte Inger Anitas bekjentskap, så vil du vite at hun er en dame med mye positiv energi som samtidig har en sterk faglig autoritet. Det er vanskelig å skulle se for seg at hun noen gang skulle ha blitt nedvurdert eller tilsidesatt. I boken deler hun vonde opplevelser med kritikk og avvisning- kun fordi hun hadde vansker med å høre.

Jeg jobbet virkelig hardt for ikke å komme i misforståelsens klemme, men det skjedde selvsagt. jeg var aldri mer lei meg, redd eller skamfull enn akkurat i de øyeblikk jeg ble gjort oppmerksom på at jeg hadde misforstått.

Inger Anita er et levende bevis på at det er mulig å reise seg fra slike opplevelser. Jeg tror det er verdifullt å sette ord på slike erfaringer. Det gir fotfeste og en mulighet til å plassere ansvaret der det hører hjemme. Ingen hører dårlig for moro skyld.

Men. Sommeren er tid for å få ned pulsen og hente nye krefter. For å åpne vinduene, sette friske blomster på bordet og krølle med føttene i gresset. Jeg ønsker deg en riktig god sommer – her med et bilde av noe sommerassosiert for meg;) Det er hentet fra aksjonen Hear the world (se facebook:https://www.facebook.com/CanYouHearTheWorld?fref=photo&sk=photos) som med litt drahjelp fra stjernene jobber for økt bevissthet om hørselsproblemet.

Lenny Kravitz

You are always on my mind.
Kate