Er det viktig å være åpen (om hørselstap)?

Hva vil det si å være åpen om hørseltap- i praksis?

Stadig vekk hører og leser vi at det er gunstig å være åpen. Men hva inne bærer det i praksis å være åpen om et hørselsproblem? Noen ganger kan jeg få en opplevelse av at fagfolk på den ene siden og hørselshemmede på den andre har litt ulike oppfatninger om dette. For eksempel har jeg ikke sjelden hørt hørselshemmede si: «Jeg har sagt ifra om at jeg hører dårlig, men de bryr seg ikke» – eller «Jeg sier ifra, men de glemmer etter fem minutter». Fagfolkene på sin side fortsetter ufortrødent videre å poengtere betydningen av å være åpen (i hvert fall gjør jeg det).

Men hva er egentlig «åpenhet» i denne sammenhengen? Er det noe man enten er eller ikke er? Finnes det grader av åpenhet, eller er det et enten-eller-spørsmål? Og er åpenhet alltid et gode i alle situasjoner?
Hva konkret gjør du når du er åpen? Listen under består av konkrete ting man gjør når man er åpen. Men listen er helt sikkert ikke utfyllende og det hadde vært interessant å høre fra deg om hva du mener. Kanskje finnes det mange andre – og endog viktigere former for åpenhet – enn det jeg har satt inn på denne listen?


Vet du om andre former for åpenhet (om hørselstap)?

Advertisements

Premiere: Ut av stillheten

Filmpremiere

På onsdag kl 21.40 er det premiere på “Ut av stillheten” på TV2. I dag ble deler av produksjonen vist under en “premiere” på Huseby. Jeg var så heldig at jeg fikk være tilstede og fikk en snikk-titt. Personene som deler sine historier i filmen klarer å beskrive noen av de utfordringene man med nedsatt hørsel stilles overfor på en måte jeg tror mange kan kjenne seg igjen i. TV2 presenterer programmet slik.

Det ligger stort mot, pågangsmot og arbeid bak denne dokumentaren. Anne Kristine Grønsund (bildet) var initativtaker til og primus motor for gjennomføringen av prosjektet. Jeg har fått æren av å få bidra til noe av tilleggsmateriale som er produsert i forbindelse med prosjektet. Anne Kristine ønsket nemlig at de psykososiale konsekvenser av hørselstap også skulle få sin plass i materialet og jeg må få berømme henne for dette. Vi som arbeider med hørsel og psykisk helse ser et klart behov for større kunnskaper om hva tilpasning til hørseltap innebærer utenom det rent tekniske.

Du kan lese mer om informasjonsmaterialet her.

Den delen av dokumentaren vi fikk se i dag gjorde sterkt inntrykk. Jeg håper mange får med seg “Ut av stillheten”, som tilbyr en ikke-forenklet presentasjon av hva cochlea implantat (CI) dreier seg om som garantert vil feste seg hos seerne.

Cifilm
Grethe Hofstad, Ulf Nagel og Anne Kristine Grønsund (foto: Anders B. Bisgaard)

Energityvene

IngvarKan du hjelpe meg? Jeg arbeider for tiden med en artikkel om utmattelse og helseplager. Målet er å prøve å beskrive og skille utmattelse som skyldes helseproblemet (her: nedsatt hørsel) og utmattelse som kommer av psykisk stress.

I den forbindelse trenger jeg litt informasjon fra deg som hører dårlig. Har du mulighet til å svare på min lille undersøkelse? Besvarelsene blir behandlet anonymt.

NB! Hvis du er normalthørende er det også fint om du kan delta, men da må du gjøre det her.

Årets sommerlektyre?

Sindres oppakning

Sindre skal på fottur denne sommeren og har kun pakket det mest essensielle (med tillatelse fra Sindre Falk)

Inger Anita har begått det vågestykket det er å fortelle sin historie. Jeg håper at den når ut til alle som kan ha nytte av den. Men jeg ser for meg at nettopp den som kan ha nytte av den også kan oppleve den som litt “skummel”. Som psykolog som har jobbet med hørsel i en årrekke, har jeg jo sett hvor smertefulle noen bekymringer kan være. Tanken på å kanskje skulle miste enda mer hørsel kan fortone seg katastrofal. Inger Anita pakker det ikke inn – hørselen hennes blir dårligere. Mye dårligere. Og det får alvorlige konsekvenser. Uten å avsløre for mye, vil jeg likevel skynde meg og si at historien er optimistisk. For – dersom du synes tanken på å lese om en prosess inn i (nær)døvhet er uutholdelig, så trenger kanskje nettopp du å lese boken?

Som fagperson trengte jeg på min side å lese om hvordan en hverdag kan fortone seg når de som skal hjelpe svikter. Inger Anita ble tatt ut fra klassen sin i mattetimene og satt sammen med noen av lærerens verste mareritt:

Etter hvert lærte jeg meg å like de gutta. De viste mot og kraft. De protesterte så det syntes og hørtes. Jeg husker en gang vi hadde en kjekk, ung vikarlærer. Han hadde en spesiell måte å forklare matte på, der han laget en historie og tegnet regnestykket på tavla. Da vi hadde prøve om akkurat det mattestykket han hadde forklart, gikk alle opp en karakter. Jeg husker reaksjonen til en av gutta, han som var den mest støyende. Han knyttet hendene sine, øynene ble blanke. Han stirret ned på arket der det var ringet ut en G med rødt. Det tok flere sekunder. Gutten rørte seg ikke. Jeg kunne merke energien, jeg kjente gleden på hans vegne. Jeg har aldri glemt den episoden. Den sa meg alt akkurat da. Noen hadde funnet veien inn til hans måte å lære på. Gutten var ikke dum, men hadde lese og skrivevansker. Det var det ingen som visste, eller gjorde de? Alle visste at jeg hørte dårlig. Men de visste det ikke likevel.

I boken forteller Inger Anita om de utallige mestringsstrategiene hun har brukt opp gjennom årene. Da hun begynte på fysioterapihøyskolen inviterte hun alle medstudentene og den faste lærerstaben til et informasjonsmøte om hørselen hennes:

Jeg ville vise dem hvordan et hørselstap fungerte i praksis og skaffet meg en kassett som illustrerte hva jeg hørte i rolige og støyfylte omgivelser. I tillegg illustrerte jeg hørselen min ved å spille tangentene på et piano, der jeg kunne høre svakt de dype tonene, men at de forsvant når de ble lysere. Jeg viste dem et hørselsaudiogram der jeg hadde tegnet det området som illustrerte lyder som jeg ikke kunne høre. Jeg forklarte betydningen av romplassering i forhold til lys og avstand for å kunne munnavlese. Jeg forklarte hvordan lydrytmen var til hjelp i munnavlesningen og gav dem oppgaver de kunne prøve seg på.

Hvis du har hatt gleden av å stifte Inger Anitas bekjentskap, så vil du vite at hun er en dame med mye positiv energi som samtidig har en sterk faglig autoritet. Det er vanskelig å skulle se for seg at hun noen gang skulle ha blitt nedvurdert eller tilsidesatt. I boken deler hun vonde opplevelser med kritikk og avvisning- kun fordi hun hadde vansker med å høre.

Jeg jobbet virkelig hardt for ikke å komme i misforståelsens klemme, men det skjedde selvsagt. jeg var aldri mer lei meg, redd eller skamfull enn akkurat i de øyeblikk jeg ble gjort oppmerksom på at jeg hadde misforstått.

Inger Anita er et levende bevis på at det er mulig å reise seg fra slike opplevelser. Jeg tror det er verdifullt å sette ord på slike erfaringer. Det gir fotfeste og en mulighet til å plassere ansvaret der det hører hjemme. Ingen hører dårlig for moro skyld.

Men. Sommeren er tid for å få ned pulsen og hente nye krefter. For å åpne vinduene, sette friske blomster på bordet og krølle med føttene i gresset. Jeg ønsker deg en riktig god sommer – her med et bilde av noe sommerassosiert for meg;) Det er hentet fra aksjonen Hear the world (se facebook:https://www.facebook.com/CanYouHearTheWorld?fref=photo&sk=photos) som med litt drahjelp fra stjernene jobber for økt bevissthet om hørselsproblemet.

Lenny Kravitz

You are always on my mind.
Kate

Det er ingen vits å si i fra – de glemmer etter fem minutter!

blablabla

Dette hører jeg ofte. ”Det er ikke noen vits i å si i fra – det har jeg forsøkt utallige ganger”. Men det må da finnes en eller flere måter å få folk til vise litt hensyn? Det er jo tross alt lite som skal til?

Dessverre opplever mange at de har sagt i fra mange ganger – uten at det hjelper det skafte grann (&$%#). Her er gode råd dyre og jeg har ingen fasit. Likevel har jeg noen forslag til forskjellig du kan prøve for å få de rundt deg til å forstå litt hva det innebærer å høre dårlig.

1. Forsøk et eksperiment
En av deltakerne på et Behold Jobben- kurs på Briskeby jeg deltok på for litt siden fortalte at hun hadde bestemt seg for å dele ut øreplugger til alle ved neste, sosiale sammenkomst hun skulle delta på. Tanken hennes var at dette vil gi venner og familie litt innsikt i hvordan det er å ikke høre hva som blir sagt.

Jeg likte idèen og må si jeg er svært nysgjerrig på hvordan det gikk. Jeg måtte bruke øreplugger under et kurs en gang og selv om jeg fortsatt kunne høre en god del gjennom pluggene, så var det ikke lett. Man vil rett og slett ta dem av så fort som mulig. Hvis du vurderer å prøve dette, så kan du kanskje utfordre dine venner, familie eller kollegaer til å se hvem som klarer å ha dem på lengst?

Øreplugger vil dempe lydoppfattelsen noe, men de slipper fortsatt å holde ut støyen som høreapparater forsterker. Kanskje du skal vurdere å gi dem en litt tøffere utfordring?

2. En litt tøffere utfordring?
En annen kursdeltaker fortalte at han hadde lastet ned en tinnitusmaskerer-app på mobilen. Denne hadde han fått konen til å lytte på. Hun holdt ikke ut særlig lenge og jeg ser for meg at hun fikk litt mer forståelse for hvor krevende det hele kan være. Jeg ble nysgjerrig og lastet ned noen tinnitusmaskererapp-er for å sjekke hvordan det var. Det finnes flere som er helt gratis og som har ganske ”vennligsinnet” hvit støy. Jeg ser for meg at å utfordre de rundt deg til å se hvor lenge de klarer å gå med en slik maskerer på vil være en litt mer krevende øvelse enn den forrige. Det hindrer noe lydoppfattelse fordi den distraherer, men heller ikke denne utfordringen gir et klart bilde.

Jeg har kommet over et youtube-klipp som viser hvordan høreapparat fungerer under ulike betingelser. Mannen på klippet er engelsktalende, men det viktigste er å se/høre hvor lite høreapparatene hjelper hvis lydforholdende blir dårlige. Kanskje det finnes noe liknende på norsk? Gi meg gjerne tips om du vet om noe!
Her finner du klippet: https://www.youtube.com/watch?v=1l37lzLIgQU

3. Folk liker å føle seg snille og hjelpsomme
Kanskje kan et lite manipuleringsråd fra Benjamin Franklin være til nytte her? Hvis han ville ha noen til å bli vennligsinnet overfor ham, bad han dem gjerne om en liten tjeneste, som å få låne en bok. Benjamin Franklin hadde nemlig erfart at folk likte å hjelpe (litt ) til og at det gjorde at de likte ham bedre.

Et forslag til en slik, liten tjeneste, kan være å be en kollega eller familiemedlem om å være din allierte på neste møte eller middag. Din allierte skal få i oppgave å gi deg små hint om hva de andre prater om, enten skriftlig med små stikkord – eller muntlig, eller pr sms – alt avhengig av situasjon og hva som passer. Men husk: la din allierte vite at hun/han gjør riktig.

Jeg har nemlig selv vært en slik ”alliert” flere ganger og jeg har erfart at jeg kan fort bli usikker – for eksempel på om jeg kommer med for mange eller for få hint. Hvis jeg får tommel opp en eller to ganger, da vet jeg at jeg gjør jobben rett og da føler jeg meg nyttig (det liker vi!). Men minst like viktig: Den jeg er alliert for blir inkludert i sammenhengen og det er jo positivt for meg!

4. Ikke fall i takknemlighetsgropen
Hvis du ber noen om en liten tjeneste, for eksempel om å være din allierte – forplikte deg til å benytte deg av tjenesten du har bedt om. Grunnen til dette er at det er så lett å skape forvirring som gjør vondt verre.

Noen ganger når jeg har vært en slik alliert, så har jeg plutselig oppdaget at vi ikke lenger har øyekontakt og jeg ser at den jeg skulle være alliert for munnavleser og prøver å klare seg uten meg. Så blir det litt uklart om jeg skal gi hint om hva samtalen dreier seg om eller om jeg skal la være. Så blir det bare surr – og for å være helt ærlig: det er veldig frustrerende. Særlig når jeg merker at den jeg er alliert for ikke henger med på egenhånd. Min mistanke er at den jeg er alliert for synes det er litt for mye å be om og har fått dårlig samvittighet. Det er ikke nødvendig! Jeg (eller din allierte) har egoistiske motiver: jeg vil ha deg med i samtalen.

Men. Hint og korte oppsummeringer ved behov er en liten tjeneste. Å skulle formidle ALT er en stor tjeneste. Her må du finne en god balanse. Slik finner du ut hvor mye som er rimelig å be om:

5. Ville du synes det var for mye å be om?
Hvis du synes det er vanskelig å be om hensyntaken eller hjelp, still deg følgende spørsmål:

Ville jeg syntes dette var greit å bli bedt om?

Hvis svaret er ”ja”, kan du gå ut i fra at andre også vil tenke slik. Øv på å føle deg berettiget!

6. Overlat litt av ansvaret til de andre
Hvis noen kommuniserer med deg på en måte som gjør det veldig vanskelig for deg, bør vurdere hvor langt du skal strekke deg for å tilpasse deg. Noen mennesker og situasjoner er viktigere for deg enn andre. Hvis du tilpasser deg hele tiden, vil du risikere å bli svært stresset i sammenhenger som er spesielt viktige eller som du føler du er nødt til å fungere i. Du trenger et handlingsrom og det oppnår du ved å variere innsatsen så mye som mulig. Dette vil føles risikabelt, du må føle deg frem og kanskje øke presset gradvis etterhvert.

Noen personer er bedre på å overholde gode kommunikasjonsregler enn andre. Samle på disse menneskene! Vis folk interesse når de lykkes og tillat deg å trekke deg tilbake til din indre verden eller helt bort – når de ikke gjør det.

7. La dem se det
I stedet for å grue deg, ligge søvnløs om natten og forberede alle mulige scenarioer foran viktige møter – bestill skrivetolk. Mange synes dette er styrete, synes de hører for bra til å kunne belaste systemet, vegrer seg for å bli veldig synlig med en funksjonshemming eller har andre motforestillinger.

I så fall – legg opp en slagplan og bestill skrivetolk til et møte der du ikke vil føle det så vanskelig. Bestill skrivetolk med til neste familiemiddag – opp til deg. Etter hvert kan du bestille skrivetolk til mer formelle eller vanskelige sammenhenger. Gjør deg erfaring med å bli synlig som hørselshemmet, men også med å kunne føle seg trygg på at du vil oppfatte det som blir sagt. Dess mer avslappet du kan bli med dette, dess større handlingsrom får du.

8. Ta stilling til hvor mye krefter du skal bruke på “small talk”
Jeg spør ofte hørselshemmede jeg møter om hvilke råd de vil gi til andre. Et av rådene jeg har fått, er “glem small talk!”. Jeg synes dette rådet er litt vanskelig, siden man jo ikke alltid kan vite forskjellen på når folk småprater (uinteressant?) og når de sier noe fornuftig. Men noen ganger er det jo mer åpenbart at folk bedriver småprating om vær og vind og det kan du jo koble ut. Noen ganger kan det kanskje være like greit å vise at du ikke følger med (det gjør jo normalthørende støtt og stadig – bare legg merke til det!) i stedet for å sloss med å henge med på uvesentligheter?

Hvilket råd ville du gitt til en annen som hørte like dårlig som deg selv?

9. Gi dem en bruksanvisning
Jeg er helt enig i at det ikke er noen vits i å si at du hører dårlig. Selv om du er åpen og forteller at du ikke hører så godt, så vet de jo ikke av seg selv hva de trenger å gjøre. På senteret vårt må alle holde i en ball på møter når de snakker og ingen kan snakke mens ballen går rundt til den neste som skal snakke. Det glipper noen ganger, men det tydeliggjør bare at vi ikke er så gode kommunikatører som vi liker å innbille oss.

Du må utforme din personlige bruksanvisning, men jeg har notert noen grunnleggende i punktene under. Vær kreativ og klargjør først hva du – i en drømmeverden – skulle ønske at andre gjorde. Dernest avklarer du om det er for mye å be om – men ikke ta stilling til din Drømmeliste før du har hatt en helt fri og egoistisk brainstorming. På denne måten vil du åpne for nye innsikter om hvordan du har det med hørselstapet ditt.

– snakk èn om gangen
– se på meg når du snakker
– ikke mumle
– snakk rolig og tydelig
– ikke rop
– fortell meg hva dere ler av, selv om det ikke blir så morsomt andre gangen
– gi meg hint om hva dere snakker om hvis jeg faller ut
– vis forståelse for at jeg noen ganger trekker meg litt tilbake – jeg kommer tilbake!

Lykke til!

Hører dårlig? Sliten?

Sliten

English version here: https://hyssj.wordpress.com
Utskriftsvennlig- Hvorfor er det så krevende å høre dårlig

Redusert hørsel krever mye kompenseringsarbeid. Nedsatt hørsel kan gjøre arbeidsdagen til en utmattende øvelse. Men hvordan forklare for en utenforstående hvordan dette henger sammen?

Jeg har oppsummert noen punkter fra hørselsforskningen som beskriver kompenseringsarbeidet som den med nedsatt hørsel gjør kontinuerlig. Dog – det gjort svært lite studier at dette med å bli sliten av nedsatt hørsel og hva som kan gjøres med dette. Noen har forsket på behandling for kronisk utmattelse, men min erfaring er at hørselsrelatert utmattelse skiller seg fra andre former for utmattelse.

Med nedsatt hørsel vil du måtte arbeide mer aktivt for å skille ut lydene (fonemer) som din samtalepartner lager for deretter å trekke dem sammen til meningsfylte ytringer. For normalthørende foregår denne prosessen helt automatisk og uten anstrengelse overhodet. Normalthørende vil oppfatte lydene direkte på meningsnivået og ikke måtte trekke sammen lyder til meningsfulle sammenhenger.

Når hørselen er redusert, vil du ofte kun høre bruddstykker i hva samtalepartneren din sier. Derfor må du “fylle igjen” huller og trekke logiske slutninger om hva som blir sagt. Dette er mentalarbeid som krever at du bruker hukommelsen (working memory) din mer aktivt enn det normalthørende gjør.

Redusert hørsel, særlig hvis du bruker høreapparat, vil medføre at ørenes tilvenning til støy går saktere. Normalthørende vil raskere kunne vurdere hvorvidt støy er illevarslende eller ubetydelig.

For mange, særlig høreapparatbrukere, vil mange lyder være plagsomme. Støy er generelt en belastning, ikke bare fordi det hindrer oppfattelse – men fordi det rett og slett blir fysisk ubehagelig. Mange slike plagsomme lyder fortoner seg helt harmløse for normalthørende, som har vansker med å forstå hvor plagsomt dette kan være. Jeg snakket med en dame som delte kontor med en annen som hadde en uvane med å blafre med papirer til støtt og stadighet. Papirblafringen fortonet seg som veritable tordenskrall i høreapparatene hennes, men hun syntes det var vanskelig å ta problemet opp med kollegaen eller arbeidsgiver. Jeg kan saktens forstå at hun hadde motforestillinger mot å klage på papirblafring, men problemet er reellt. Dessverre er konsekvenser av hørselstap for lite kjent.

De fleste med nedsatt hørsel vil ha litt ulikt hørselstap på begge ørene. I tillegg til å venne seg til (habituere til) støy, må du med nedsatt hørsel tilpasse høringen til dette ujevne hørselstapet (asymmetrical hearing).

Ulike forhold kan forverre dette kompenseringsarbeidet. Hvis noen mumler når de snakker eller snakker lavt, vil du måtte jobbe enda hardere for å oppfatte hva som blir sagt.

Som nevnt vil du måtte trekke logiske slutninger om sammenhenger for å få med deg hva som konkret er blitt sagt. I tillegg må du trekke slutninger om det abstrakte nivået i det som sies, for eksempel ironi, en spøk – eller en spydig kommentar. Med nedsatt hørsel må du arbeide mer aktivt for å få tilgang på begge disse nivåene i menneskelig kommunikasjon.

Som du ser er det mange kilder til utmattelse når hørselen er redusert. Her har jeg kun nevnt noen punkter som relaterer seg til den tekniske høreoppgaven. Punktene stammer fra noen av presentasjonene under The Cognitive Hearing Science for Hearing Conference i Linköping i 2013. Konferansen arrangeres annenhvert år og tar for seg spenningsfeltet mellom lydoppfattelse (øreorganet mer isolert) og meningsoppfattelse (hjernen som nevralt nettverk i et helhetlig system). Jeg var tilstede under forrige konferanse og lærte mye nytt. Likevel følte jeg nok at fokuset var sterkt lydoppfattelsessiden – og mindre på meningsoppfattelsessiden. Konferansen arrangeres i år for tredje gang og da skal jeg stille – med spisset blyant (og spissede ører;)

For deg som er interessert i temaet, vil jeg anbefale at du blir med og tar turen til Linköping i midten av juni – se: http://www.trippus.se/web/presentation/web.aspx?view=category&evid=IaZPpBRIRsNpUfD97BeuNw==&ecid=R7/nCoHF7e8WmrXtb1Wv7g==&ln=eng&template=Desktop

Kate

Is exposure to music hazardous to hearing?

RockConcert


Keynote speaker at the chscom2013 conference
Nina Kraus is a strong proponent for ”music as model for healthy hearing”

It has been discovered that the ability to comprehend speech is better maintained throughout the life span among musicians than among non-musicians (both groups experience age-related decline in hearing; presbycusis). The negative effect of interfering noise in comprehension is less for musicians than for non-musicians. Additionally, response time (neural timing) in the perception of consonants (imperative in comprehension of speech) will decrease with age, but this slowing down in processing is not that discernible among musicians.

What can explain these hearing advantages among musicians?
There are several, possible factors:
1. The brain responds better to music than to utterances and speech.
Music is attached to emotions – most noticeably to experiences of joy. Herein lays some gratification system, that is, listening to music is experienced as rewarding and, as such, a motivational driving force in hearing.
2. Musicians will continuosly attach meaning to the music they are working with. This involves some cognitive effort and puts a demand on the working memory.

Auditory Working Memory is the assumed key factor that can explain why musicians are less subject to the adverse effects of age-related hearing loss than non-musicians. Musicians have years of training in attentive listening, processing and memorizing auditive stimuli.

Working Memory is undoubtably a central, cognitive function in hearing that several of the presenters at the conference are studying.
Dr.Kraus argue that efforts to locate specific, cognitive functions to specific areas of the brain (neurosignatures) is a misguided venture. Rather, targeting functional connectivity will reveal how the hearing brain actually works. ”It takes much more time for events to be conducted as we grow older”.

This is a work in progress, but dr. Kraus and her team has made some exiting discoveries. You can find more information on the ongoing research at: http://www.brainvolts.northwestern.edu

You can download an oral presentation on the topic “Music for a Smarter Ear” by Nina Kraus by clicking on Music for the Development of Auditory Skills: Impact on Education which provides a quick introduction.

Some reflections:
I think my enthusiasm for research is attributable to an attraction towards things contra intuitive. In spite of epidemiological research has failed at establishing an indisputable, causal connection between exposure to music (portable listening devices, attending rock concerts, etc.) and hearing impairment- we still carry the “knowledge” that such exposure is, in fact, harmful. (Please note that there is a significant difference between “music” and harmful levels of noise. One should certainly protect one’s hearing from very loud sounds.) An outlook on music as unsafe to hearing might be, as dr. Kraus research might show us, one-dimensional at best. This is a problem, because it might lead to an unnecessary burden to the individual. As a psychologist in a clinic that serves hearing impaired clients, I have consulted several individuals that blame themselves for extensive exposure to loud music – to a degree that is has caused mental health suffering. Although wearing ear protection at concerts is good for prevention, attending concerts will never be the sole cause of hearing problems. In addition, as dr. Kraus has shown us – extensive listening to music can have some protective and curative properties that at present is underappreciated. I feel that there is a need for an extending joining of interdisciplinary forces in the quest for finding good solutions to multifactorial questions.

Dr. Kraus´ emphasis on functional connectivity when it comes to hearing is intriguing and in my opinion the right path forward. However, a high level of specificity in the factors studied seems to be rather dominating within this field.

This in itself isn’t problematic, but there are some important factors missing in some of the presented investigations. To be continued…